Dette er et debattinnlegg, skrevet for Ringsaker Blad av vår Country Manager Nils Vestel
Egentlig er det jo merkelig. At valgfriheten som vi gjennom et langt liv har verdsatt så høyt, plutselig en dag er blitt borte. Før vi er umyndiggjort. Hva skjedde? Har vi sovet i timen? Hvem valgte egentlig det?
Valgfriheten tidlig i livet var selvsagt begrenset. Stilltiende lot vi jo våre foreldre få bestemme. Men, – så kom dagen. Myndighetsdagen var befriende. Tilnærmet ubegrenset valgfrihet. Endelig voksen. Endelig betrodd retten til selv å kunne velge. Til selv å kunne stemme. For en glede. For en luksus. Velkommen til et uavhengig liv. Velkommen til et liv uten begrensninger. Velkommen til alt. Herre over eget liv. Velkommen, velkommen. Ingen beslutningsvegring her, nei.
Etter hvert kom alvoret. Valgets konsekvenser har jo vært krevende. Valg av venner, hvis man var så heldig å få det valget. Valg av studier, jobb og arbeidsgiver. Valg av kjæreste, ektefelle og å stifte egen familie. Valg av bosted. Krevende valg.
Dette til tross, – vi har tatt utfordringene og har klart oss. Valgfriheten har gjort noe med oss. Vi har møtt valgenes konsekvenser, tatt lærdom og blitt stadig bedre. Til hva? Til å ta stadig nye og bedre, kvalifiserte valg. Til beste for oss selv, ja visst, – men også indirekte for lokalsamfunnet vi er del av. For lokalsamfunnet skal jo lære av oss? Er det ikke slik? Altså vi som velgere og beslutningstakere. Vi er valgvinnere. Og har tenkt å fortsette med det. Herre over eget liv. Det er oss.
Det er kommunen som bestemmer over eget tilbud. Slik er det og slik skal det være. Selv er jeg ansvarlig for mine egne valg. Flott hvis kommunens tilbud harmonerer med mine preferanser. Alternativt må jeg jo ta andre valg. Herre over eget liv. Beslutningsansvarlig for Meg Selv AS. Slik er det.
Undertegnede er ansvarlig for lansering av Herbergier i Norge. 1. september flytter våre første beboere inn på Herbergier Nes. Jeg gleder meg veldig. Jeg gleder meg til å besøke tilfredse beboere og møte deres pårørende. Jeg gleder meg til å synge, hvis det passer. Spille fotball? Kan de det? Jeg gleder meg fordi jeg er overbevist om at vår modell er samfunnsøkonomisk riktig for Norge. I et Norge som ennå ikke har forstått konsekvensen av hva demensomfanget vil kreve av samfunnet.
«Profittfri velferd» er blitt et mantra for en fløy i den helsepolitiske debatten. Særdeles misvisende når vi vet at kommunen kan ta inntil 70.000 kroner per beboer per måned for opphold på et kommunalt sykehjem. Et annet mantra, – «I vår kommune legger vi forholdene til rette for at folk skal bo hjemme så lenge som mulig». Tilsynelatende sjenerøst, – men hvor sjenerøst er det egentlig for mennesker med demens som bor alene eller for utslitte ektefeller og pårørende? Ikke veldig.
Alternativet er jo at kommunen fornemmer folkets preferanser, anpasser eget tilbud og er pragmatisk i å finne løsninger som imøtekommer flertallets behov. Behovet for fortsatt å kunne velge. Men hva skjer i godt voksen alder når du er syk? Samfunnet inndrar valgfriheten. «One size fits all», passer ikke alle ...
Snart er det kommunevalg. Igjen skal vi beslutte samfunnets tilbud. Mer eller mindre. Igjen er det vi som må leve med valgets konsekvenser. Herre over eget liv. Valgfrihet eller profittfri velferd?
Det sterkt økende demensomfanget samtidig med en nedbygging av kommunale institusjonsplasser over flere år, forteller meg at vi er på rett plass til rett tid. Vi mangler i dag egnede hjem for mennesker med demens.
Nærmere 300 henvendelser forteller meg om at valgfrihet innen helse og omsorg blir viktig i høstens kommunevalg. Ikke alle er veldig tilfreds med det kommunale tilbudet. Familier med mennesker med demens vil ha valgfrihet til fortsatt å kunne velge sin siste bolig, helt til livets slutt.
Ditt kommunevalg 2023 vil bety en stor forskjell for mange mennesker med demens.