Det var i begynnelsen av 2011 at Wilma spurte Martien: Vil du starte en Herbergier med meg? Et småskala hjem for personer med demens. En boform der beboernes liv samsvarer mest mulig med det gamle liv de hadde. En boform i interaksjon med samfunnet. Med aktiviteter som alle andre også opplever. Fra sport til museumsbesøk, fra båttur til konserter innendørs og utendørs. Beboerne blir tatt vare på av sykepleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte, men med hjertet på rett sted. Martien sa straks ja. Så de tok en beslutning uten å vite nøyaktig hva som ville komme deres vei.

Før hun stilte det spørsmålet, hadde Wilma gått gjennom alle funksjonene som finnes i eldreomsorgen. Hun har jobbet ved sengekanten, som opplæringskoordinator, leder og direktør i store organisasjoner. Wilma var lei av det regulære omsorg. Hun følte at det handlet om penger og protokoller. Frykt for inspeksjoner. Martien hadde vært pedagogisk veileder i mange år. Hans far hadde hatt en svært vanskelig tid i det regulære tilbudet da han ble alvorlig dement. "Det kan gjøres veldig annerledes," har Martien alltid tenkt. Og nå ville det være en mulighet til å virkelig gjøre ting annerledes.

Wilma og Martien meldte interesse til De Drie Notenboomen (DDN), en franchiseorganisasjon for konseptet Herbergier. Etter 3 samtaler med veileder og gründer i selskapet ble de godkjent.

Noen år senere var tiden endelig inne. Etter å ha kjøpt interiøret, rekruttert ansatte og tiltrukket seg beboere, fikk de nøkkelen i begynnelsen av 2013. Drømmen ville bli virkelighet.

Det var spennende og veldig hardt arbeid i begynnelsen. Det var fortsatt mye å gjøre. Personalgruppen måtte bli et lag. Beboerne måtte venne seg til. Martien, som var ansvarlig for forretningsdriften, måtte beherske de ulike regnskapsprogrammene. Wilma, som var ansvarlig for helse- og omsorgstilbudet, måtte implementere visjonen blant de ansatte. I tillegg måtte vi også beherske nytt journalsystemet og sørge for at alle ansatte gjorde det rette tingene.

De pårørende til beboerne gledet seg veldig til innflyttingen. Mange pårørende var veldig lei og sliten av å stå for omsorgen helt alene. En BPA medfører at pårørende måtte fylle ut alle slags skjemaer for å få et vedtak på det riktige nivå av tjenester, men også ordne at den økonomiske siden ble riktig.

Etter noen år har det kommet mye på plass og var det etablert gode rutiner. For beboerne begynte Herbergier å føle som hjemme og de sa det også når de hadde var bortreist. De ansatte kjente beboerne svært godt. Visste nøyaktig hva deres preferanser var. Hva de foretrakk på brød, hva de likte å spise og drikke. Hva de likte å gjøre, f.eks å ha en fin gåtur hver dag eller sitte en stund for å lese. Nytte seg av et vakkert TV-program eller se på sporten. Vi har hatt flotte turene til stranden eller Amsterdam. Vi hadde kjøpt en rullestolbuss, og personalet lærte å kjøre bussen. En ansatt kjørte en gang til Tyskland i førjulstiden for å besøke et julemarked. Alt var mulig, til det motsatte indikerte at det ikke kunne gjøres, dette var vårt motto. Ansatte er fornøyde, fordi de virkelig har tid til beboerne. Ikke for mye administrasjon til de, fordi det var hovedsakelig arbeidet vårt som omsorgsentreprenør. Kort sagt, det var kvalitetstid for beboerne. Våre ansatte fortalte oss at de fortsatt hadde energi om kvelden.

Det er en fordel ved å kjenne beboerne og de ansatte veldig godt, men det har også en annen side. Ens eget liv er helt dedikert til Herbergier. Omsorgsentreprenører deler/leverer inn også noe privatliv.

Det var en glede å se hvordan beboere med alvorlig demens og uten språk kunne synge alle slags sanger utenat. Noen beboere fikk hodetelefoner med sine favorittmelodier. Andre koste seg synlig da de gikk for å ta en kopp kaffe på en restaurant i nærheten. Det var hyggelig å se så glade beboere, ansatte og pårørende.

Alt dette var mulig, fordi vi hadde en klar visjon. Og det var: trivselen til beboeren er viktigere enn omsorgen.

Etter nesten 8 år som omsorgsentreprenør «solgte» vi Herbergieren vår fordi vi ønsket å pensjonere oss. Vi ser fortsatt tilbake på et av de vakreste årene i våre liv. Hardt arbeid, men så tilfredsstillende.

Hilsen Wilma & Martien.