Vertsparet Wilma og Martiens historie
Det var i begynnelsen av 2011 at Wilma spurte Martien: Vil du starte et Herbergier med meg? Et småskala hjem for personer med demens. En boform der beboernes liv samsvarer mest mulig med det gamle liv de hadde. Martien sa straks ja. Vi tok en beslutning uten å vite nøyaktig hva som ville komme vår vei.
Wilma var sykepleier og hadde tidligere ledererfaring. Martien hadde vært pedagogisk veileder i mange år. Hans far hadde hatt en svært vanskelig tid i det tradisjonelle omsorgstilbudet da han ble alvorlig dement. "Det kan gjøres veldig annerledes," har Martien alltid tenkt. Og her var muligheten vi begge hadde ventet på.
Etter å ha anskaffet møbler og interiør, rekruttert ansatte og fylt opp huset med forventningsfulle beboere fikk vi nøkkelen i begynnelsen av 2013. Drømmen var blitt virkelighet. Det var spennende og hardt arbeid i begynnelsen. Personalgruppen måtte bli et lag. Beboerne måtte venne seg til sitt nye hjem. Martien, som var ansvarlig for forretningsdriften, måtte beherske regnskapsprogrammet. Wilma, som var ansvarlig for helse- og omsorgstilbudet, måtte implementere visjonen blant de ansatte.
Vi hadde flotte turer til stranden og til Amsterdam. En rullestolbuss ble innkjøpt og personalet lærte å kjøre bussen. En ansatt kjørte en gang til Tyskland for å besøke et julemarked. Kort sagt, det var kvalitetstid for beboerne. Våre ansatte fortalte at de fortsatt hadde energi om kvelden. Alt dette var mulig fordi vi hadde en klar visjon, - trivsel og omsorg for beboerne.
Etter nesten 8 år som vertspar «solgte» vi vårt Herbergier fordi vi ønsket å pensjonere oss. Vi ser fortsatt tilbake på den tiden som de vakreste årene i våre liv. Hardt arbeid, - men så tilfredsstillende!
Hilsen Wilma & Martien
Sykepleier Elines historie
Tiden er inne for å endre eldre- og demensomsorgen i Norge. Det finnes virkelig et sted hvor det både er gøy og givende å jobbe.
Fordi du ser at omsorgen du tilbyr funker for hver enkelt beboer. Fordi du har tid til å dusje en beboer hver dag som er vant til å dusje hver dag fra før. Fordi du ser gleden i øynene til beboerne da de kan få komme seg ut på tur. Fordi du får gi den samme omsorgen til beboerne som du gjerne hadde ønsket din egen mor eller far hadde fått.
Et slikt sted finnes og jeg har jobbet der i 2 år da jeg bodde i Nederland. Et slikt sted heter «Herbergier». Hvor vi alle var en stor familie, - både ansatte, beboerne og pårørende. Et sted hvor alle kan være seg selv uansett om de har demens. Et sted hvor beboerne selv kan bestemme hva de vil være med på. Med aktiviteter tilpasset hver enkelt person. At et slik tilbud fungerer bra erfarte jeg selv. Her opplevde jeg at det faktisk er veldig gøy å jobbe i demensomsorgen.
Da jeg flyttet til Norge og startet å jobbe som sykepleier på et kommunalt sykehjem, tok det ikke lang tid før jeg begynte å savne måten jeg jobbet på i Herbergieret. Jeg savner å synge, dra en tur på butikken, lage mat, besøke en barnehage, dra på male-kurs eller dra på byen for å ta en kaffe. Alt dette savner jeg å gjøre sammen med beboerne.
Nå er det stor mangel på sykepleiere. Vi trenger å endre det nå. Det bør bli interessant og attraktivt igjen for en sykepleier å jobbe i demensomsorgen. Vil du bli med på dette sammen med meg?
Eline Reus
Petras mor´s historie
Min mor, Nelly, kom til Herbergier i Nederland i 2010. Hun var da 83 år gammel.
For meg som bor i Norge hadde det stor betydning å vite at det alltid var folk rundt henne. Hun fikk hjelp og ble møtt med respekt, slik alle mennesker bør bli møtt.
I de første årene var jeg på besøk hver andre- tredje måned og var der i 3 til 4 dager. Dagene gikk med til besøk og utflukter. Det var alltid hyggelig da jeg kom til mor i Herbergier. Jeg fikk raskt god kontakt med personalet, de hadde alltid tid til en prat.
Livet på Herbergier kan sammenlignes med livet i et «vanlig» hjem. Det blir laget ordentlig mat og beboerne får om de vil alltid delta i matlagingen. Personalet har ingen uniformer, de jobber i sivilt tøy. I begynnelsen var jeg ikke alltid sikker på hvem som var beboer og hvem som var ansatt. En person på 50 år, med Alzheimer, ser jo nødvendigvis ikke ut som en "pasient".
Det var alltid musikk, spill eller andre kreative aktiviteter hver eneste dag. Noen beboere var kanskje med personalet på handletur i butikken, andre gikk kanskje en tur i nærområdet. Konserter, utflukter og sammenkomster rundt høytider var alltid av god kvalitet. Det ble organisert foredrag om demens for oss og vi hadde møter rundt driften av huset.
En morgen i 2018 følte hun seg ikke bra. Lege ble tilkalt, likedan broren min. Ingen av dem rakk frem og hun sovnet inn med en trygg ansatt ved sin side.
Hun ble i 8 år møtt med respekt og god service, noe som alle fortjener!
Petra van Zaane
Notodden