En personlig historie
Historien om Herbergier starter faktisk med historien om Thomas-husene i Nederland.
Thomas var en gutt med en ikke-medfødt intellektuell funksjonshemming. Han flyttet etter hvert inn på en institusjon, diskusjonene mellom foreldrene og veilederne ble mer og mer intense. Der institusjonen var opptatt av protokoller og regler, ønsket foreldrene ikke annet enn at Thomas skulle få kjærlighet og oppmerksomhet i et varmt og kjærlig miljø. (Et miljø der man bryr seg om.) Dette var motivasjonen for at Thomas' far, Hans van Putten, ønsket å organisere omsorg for sønnen selv. Med kjerneverdier som en hjemmekoselig atmosfære, engasjert helsepersonell, minimalt med byråkrati og maksimal kjærlighet til mennesker var det som ble viktig. Resultatet ble konseptet Thomashuis, for Thomas og 1000 andre Thomasser.
Samhandling, varm atmosfære, menneskelig tilnærming, ... Det minnet Hans om dagligvarebutikkene du pleide å finne i alle nabolag. Kjøpmannen bodde over butikken sin, og han kjente alle kundene i nabolaget, hvem de var og hva de trengte. Dette inspirerte ham til å forme omsorgen for Thomas videre. Som en kjøpmann ville personen som er ansvarlig for omsorgen også bo i samme hus. Nærhet, eierskap, korte kommunikasjonslinjer og slik ble dagligvarehandelen kopiert til helse- og omsorgssektoren. Thomas-hus ble også hjemmet til menneskene som ville ta vare på Thomas dag inn og dag ut.
Thomas-husene ble i raskt tempo etablert over hele Nederland. Da Hans van Puttens svigermor utviklet demens, etablerte han utafra de samme prinsippene til Thomas-husene et konsept der omsorg kunne gis, på en mest mulig lik måte som eldre mennesker er vant til fra sitt liv. Herbergier-konseptet ble født, for eldre med demens eller hukommelsesproblemer.